Beskrivelsen er nå oppdatert etter at de har helmerket hele løypa. Løypa har tre deler. Sånn ca. Opp, ned igjen og flatt bortover.
Starten går på en gresslette. De drev og spikret opp gjerdene.
Litt tungt underlag, men ganske flatt. I enden av sletta blir det en liten sjikane før den fortsetter fremover til høyre for trærne. Slakt oppover ut fra start.
Så en bred trebro over elva og smal grus. Denne blir toveiskjørt. Stille før stormen…
…for etter totalt 700 meter begynner første klatring. Den ser snill ut på bildet, men det er den ikke i virkeligheten.
Dette er den drøyeste stigningen jeg har syklet. Brutal er fornavnet, og hjerterå er etternavnet.
Jeg har den på rundt 110 høydemeter. Det som gjør den så brutal er at den bare er 590 meter lang. Det er altså bratt hele veien etter de første par meterne hvor du krysser en grusvei. Hele greia er 18-19 % i snitt.
Teknisk enkel, men altså bratt og tidvis tungt underlag, og du ser langt frem, og det varer og varer uten at du kommer det. Og varer. Bratt nok til at hvis du slurver kan du lett spinne ut.
På slutten er det enda brattere enn før. Jeg brukte seks minutter opp de 600 meterne. Kadensen lå under 60, med 28-40 som letteste gir. I morgen leter jeg etter 26-skive.
Toppen er kun et knekkpunkt. Fra bratt opp til bratt ned på 10 cm.
Denne utforkjøringen er tidvis ganske bratt, men enkel, i hvert fall når det er tørt. Totalt ca 350 meter lang, snitt litt over 22 % fall, Den er løs, men ikke noe krise noe sted. Litt spent på hvordan den blir når det regner.
Det er selvsagt brattere en det ser ut som, men største utfordringen var egentlig der det gikk rett inn i skauen og det var bekmørkt i to sekunder før øynene vendte seg til.
Så går det rett inn i oppover igjen. Denne begynner lett og slakt. De har ikke hengt opp merkebånd ennå.
Så kommer teknisk part nummer 1. Det er litt steinete oppover som er greit nok, så en skarp S. Eller mer presist en s, for det er superkrapt rundt svingene. Jeg får dem ikke til og må av. Tømmeret rett fram her er andre 180-grader i s’en.
Totalt er denne 340 meter og 6,5 %. Eneste problemet er at den kommer etter å ha mørbanket lårene utfor, som igjen kommer etter å ha kvernet tungt oppover.
Toppen kommer før man tror, der man møter skiltet…
…som forteller at dette er en potensielt farlig utforkjøring hvis man kjører for fort uten å kjenne løypa. Dette er den tekniske utforkjøringen. Den er teknisk mest fordi det er løst samtidig som det er bratt.
Mye brattere enn det ser ut som selvsagt. De fleste som sykler vil klare denne greit, jeg skrenser meg nedover og det går greit til steinkantene. Jeg vet jeg kan klare dem greit men feiger ut fordi det er bratt og løst. Ser ikke bort ifra at de også går i morgen, vi får se.
Bratt, helt sant. Denne utforen er ca 300 meter med snitt 25 % fall. Klart brattest ved steinkantene.
Helt i bunn er det en 180 grader sving på grus inn i siste del. Det er litt bølgende totalt sett slakt oppover på ganske smal grusstripe som slynger seg gjennom landskapet.
Jeg synes denne grusen var ganske tung, den rullet en del, og jeg mistenker at det kan skille en del mer enn folk tror her. Den var langt fra fast og hard, i hvert fall.
Den går etter hvert over i kjerrevei.
Langs kjerreveien er det en drikkestasjon ingen av oss kommer til å bruke i rittet. En fin tradisjonell detalj ingen av oss faktisk engang kommer til å kaste et blikk på i løpet av konkurransen, men vi kan se den før og etter.
Etter kjerreveien og over den toveiskjørte brua, går løypa på vei og grusvei. Dette bildet er tatt mot kjøreretningen.
Det humper i midten og er greit i hjulsporene. Så er det grus til siste hundre meter eller noe, for da er vi her igjen.
Det er omkring 2,4 km fra 180 grader-svingen til mål.
